Nå närmer deg seg jul..

Og man ser det på kalenderlukene som blir färre og färre, på julemusikken som blir spillt samme hvor man går, på alle som alltid går rundt i byen med mange flere handleposer enn vanlig, på julelys som dekker alle tre i Göteborg, spesiellt på Liseberg. Jeg elsker julen og alt det innebär, men i år får den en bittersöt smak. For alle som kjenner Vegard så kommer den til å gjöre det. Det kjennes så banalt å skulle glede seg til jul, kjöpe julegaver og å lese til eksamen på tirsdag, når tanken på Vegard hele tiden snurrer i hodet mitt. Både fine tanker om det vi har gjort sammen og mange triste. Jeg kan ikke få sagt nok hvor grusom denne sjukdommen er og hvor urettferdig det er at Vegard har fått den. Han er like gammel som meg og har så mye han skal ha gjort för livet hans er over. Men på en liten, og ganske overraskende måte så er jeg blitt litt mer positiv. Det kan vere for at mamma sa i går at Vegard merket at alle tenkte på han og han kjente at han ble bedd for. Det betyr jo at ingenting er forgjeves. Eller så kan det vere at Magne, broren min, sa at han forsökte å spre til mange at de må be for han. Det betyr at det sitter folk på mange plasser i Norge (og kanskje Sverige?) som ber for han og jeg tror at om flere gjör det så hjelper det mer. Vi får rett og slett bare fortsette å be om et under. I tillegg ble jeg beroliget av at han tar det bra. Det er en helt fantastisk egenskap å kunne tenke positivt og når han klarer det så skal ikke jeg vere noe som helst dårligere. Så klart opplever jeg stunder når alt kjennes helt forferdelig og det tror jeg man må for å kunne tenke positivt i lengden. I dag tenkte jeg å ringe til han for å vise at jeg bryr meg om han.

Anne Mari