Det har vert en trist veke. Vegard döde fredag, 4 dager för han skulle fylle 25 år. Det er så blodig urettferdig og grusomt. Jeg reiste til Trine på mandagen etter en tung helg. Det var så fint å möte Trine for hun kjente han også. Endelig hadde jeg noen jeg kunne gråte sammen med. Tirsdagen skulle han blitt 25 år og vi ble invitert hjem til familien hans sammen med noen andre venner av han. Det var så ubeskriveldig trist og godt samtidig. Jeg er helt imponert over at de orket å ha oss det og snakke om det.

På fredagen ble han begravet. Akkurat nå sitter jeg og hörer på en av sangene som ble spillt i begravelsen. Det bringer tilbake minner. Det var den störste begravelsen som kirketjeneren hadde sett. Og det var hjerteknusende. Plutselig innsåg vi at han ikke finns lenger. Mye fint ble sagt om han i begravelsen og på minnestunden. Han er så dypt savnet av alle. Det var fint å höre hvor höyt han var elsket av venner og familie men det er grusomt å höre hvor vondt han hadde det på slutten og hvor vondt den närmeste familien hans må ha hatt det. Det går ikke an å forstå. Og nå må de klare seg fremover uten han. Det er uutholdelig å tenke på og det fyller meg med en så stor sorg. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart det men denne familien har vist gang på gang hva de klarer. De klarer dette også. Men livet blir aldri det samme igjen.

Jeg skulle gjort HVA SOM HELST for å ha dette ugjort.

Sov godt Vegard.